Palme

Ser på debatten som oppsto om afterski i Hemsedal og blir fascinert over hvor lynraskt en ærlig observasjon blir til rasismeanklage. @LiseSorensen_ skriver at hun ville blitt rimelig skuffet om hun dro dit og ble møtt av den stemningen som vises på videoene. Det matcher ikke den klassiske norske afterski-viben med allsang, øl, ski på beina og den gode, litt kaotiske hyttestemningen. Kommentarfeltet er stort sett enig. Så kommer motargumentet: ‘Fjellet er vel ikke forbeholdt kritthvite mennesker uten rytmesans? Hvorfor skal ikke folk med hofter med bevegelse få lov til å ha det gøy i kulda?’ Jeg syns at det er helt legitimt å like den litt stive, sangfylte, norske fjellfesten. Det er også helt legitimt å legge merke til når stemningen, atferden og sikkerheten endrer seg. Flere kommenterer at ‘skibakken ikke er trygt lenger’. Det er ikke hat å savne det gamle. Det er ikke hat å si at noe føles annerledes. Problemet er ikke at noen har det gøy på en ny måte. Problemet er at vi ikke lenger tåler å beskrive virkeligheten som den oppleves i det offentlige rom uten å bli møtt med moralsk overlegenhet og stempling. Man kan spøke fritt om nordmenns manglende rytme uten konsekvenser. Men peke på konkrete kulturelle og demografiske endringer som faktisk påvirker en tradisjonell norsk arena? Da er du plutselig problemet. Det er her ytringsfriheten vår er under press i dag. Ikke gjennom lover, men gjennom en usynlig sensur.. den sosiale straffen for å si høyt det mange tenker. Uten åpen, ærlig debatt om integrering, atferdsnormer og hva som skjer når kulturer møtes i praksis, får vi verken bedre løsninger eller ekte tillit. Vi får bare stillhet, understrømmer og stadig flere steder der det gamle Norge føles fremmed. Mangfold kan være berikende. Men det krever også gjensidig tilpasning, ikke bare krav om aksept fra én side. Og aller viktigst, vi må kunne snakke om det uten å bli kalt rasister. Ellers mister vi ikke bare afterski-viben. Vi mister retten til å definere og bevare deler av vår egen kultur i vårt eget land.