Anders

En god venn av meg, @jkBaltzersen , har skrevet en presis artikkel i Finansavisen om retten til kontanter. Han peker på noe som ser teknisk ut, men som i realiteten handler om makt: tusenlappen beholdes formelt, men nye sedler skal ikke lenger bestilles av bankene. Det er slik frihet ofte forsvinner. Ikke med fanfare. Ikke med forbudsplakat. Bare med administrativ uttynning. Baltzersen setter fingeren på mekanismen: Når kontanter fases ut, flyttes kontrollen over betalinger fra individet til infrastrukturen. Den som betaler kontant, kan handle lovlig uten å legge igjen digitalt spor. Den som tvinges inn i digitale betalingssystemer, blir registrert, kategorisert og gjort avhengig av banker, kortselskaper, apper og statlige regler. Poenget hans blir enda sterkere når kontantgrensene diskuteres. En grense på 10 000 kroner kan høres høy ut i dag. Men inflasjon gjør at den samme nominelle grensen blir lavere i realverdi hvert år. Staten trenger ikke engang stramme inn på nytt. Den kan bare la inflasjonen gjøre arbeidet. Det er en stille reduksjon av handlefriheten. Som misesianer og klassisk liberalist ser jeg Baltzersens poeng som del av noe større. Penger er ikke bare et betalingsmiddel. Penger er et koordineringssystem. Når pengene svekkes gjennom inflasjon, svekkes også menneskers evne til å planlegge, spare og handle fritt. Når kontantbruken samtidig begrenses, fjernes en av de siste praktiske fluktveiene fra full transaksjonssporing. Baltzersen viser også hvor svakt kriminalitetsargumentet er. Kriminelle finner alternative kanaler. Vanlige borgere gjør ikke det. En pensjonist, en småhandler, en håndverker, en forelder som vil gi en konfirmasjonsgave, eller en person som bare ikke vil at hvert lovlige kjøp skal lagres i et datasystem, blir den reelle målgruppen for innstramningen. Dette er den klassiske feilen i intervensjonismen: Staten peker på ett synlig problem, innfører én begrensning, og ignorerer de usynlige kostnadene. Den synlige gevinsten er at enkelte transaksjoner blir lettere å kontrollere. Den usynlige kostnaden er at hele befolkningen mister litt mer privatliv, litt mer autonomi og litt mer praktisk eiendomsrett. Baltzersen skriver om kontanter, men saken handler egentlig om hvem som skal ha siste ord i hverdagsøkonomien. Skal borgeren kunne avslutte en lovlig handel direkte med en annen borger? Eller skal enhver handel gå gjennom et godkjent system som kan overvåkes, blokkeres, begrenses eller analyseres i ettertid? Mises ville ha gjenkjent mønsteret umiddelbart. Først svekkes pengenes verdi gjennom politisk styrt pengesystem. Så kommer behovet for mer kontroll. Så kommer reguleringene. Så kommer argumentet om at friheten egentlig bare var et problem som måtte administreres bedre. Det er slik et marked gradvis gjøres om til et tillatelsessystem. Det Baltzersen forsvarer, er ikke romantikk for papir og mynter. Han forsvarer retten til å handle uten at staten og finanssystemet står som tredje part i hver eneste transaksjon. Kontanter er et lite, konkret vern mot et stort abstrakt system. Derfor blir angrepet på kontanter alltid solgt som praktisk modernisering. Baltzersens konklusjon bør være minimumskravet: Innstramningen må stoppe, og beløpsgrensene må heller justeres opp i takt med inflasjonen. Alt annet betyr at staten lar kronens fallende verdi bli et politisk verktøy mot borgerens frihet. Kontanter handler ikke bare om betaling. De handler om personvern, eiendomsrett og retten til å være et fritt menneske i møte med et system som helst vil se alt. finansavisen.no/politikk/2026/…

Moron Batteries? Morrow Batteries er konkurs | DN dn.no/marked/morrow-…

Ny episode av Rapporten Podcast med meg og @richardpaulsen ute nå! 🎙️open.spotify.com/episode/6jA8uj…

Hei Markus @Hawkwings1 lurte på om du hadde regnet noe på Flekkefjord Sparebank som vel snart kommer på børs ? Ved du hvordan den er priset VS disse andre på listen din ? Noe du vil tegne ? På forhånd takk for svar 🙏🏻 norne.no/flekkefjord-sp…